Idag fikk Kompis sovne inn i armene mine hos veterinæren. Det har vært en utrolig trist dag, men jeg har visst lenge at den kom. Plagene med furunkolosen ble verre og verre, og jeg har valgt å sette strek før det ble for smertefullt for Kompis i og med at jeg visste at han ikke ville bli frisk.Dette er det verste med hundeholdet - at man vet denne dagen kommer, uansett om det er altfor tidlig eller seinere. Tungt og trist er det. Det skal noe til å finne en mer godlynt og nydelig hund som Kompis, som fungerte så optimalt i vår familie. Det blir ei stund før jeg får hund igjen tror jeg.
Dermed avslutter jeg bloggen om Kompis her og nå. Får kose meg med alle bildene og minnene jeg har. De er det mange av :) Takk for meg.
